Det blir lite ferie for skipatruljen i vinterferien. Det startet med innrykk av dansker i uke 7. Så kom østlendingene i uke 8. Og nå stålsetter vi oss for innrykk av bergensere i løpet av helgen og neste uke.
Stor sett har det vært rolige forhold de siste ukene, tatt i betraktning alle feriegjestene. Noe har det imidlertid vært å henge fingrene i, og i enkelte perioder har det vært rimelig hektisk. På det travleste har vi knapt rukket å bære en skadet inn på skadestuen, før en av oss har hektet tak i pulken for å rykke ut på neste skade. Intense timer, som kanskje blir fulgt av en hel dag uten at noe skjer.
Jeg trives godt i jobben som skipatrulje. Arbeidsoppgavene er varierte, og en lærer noe nytt hele tiden. I løpet av en dag kan vi være ute 7-8 timer på ski, mens vi utfører ulike oppgaver. Ved alvorlige skader ser vi hvordan hele helseapparatet fungerer sammen. Alt fra skipatruljens første asistanse, via AMK, ambulanse, luftambulansen, og til vi får tilbakemelding på skadeomfang og videre behandling fra lege.
Behandling av skader er en viktig del av jobben. Men selvsagt, og heldigvis for gjestene, er det ikke dette vi bruker mest tid på. For det meste er vi ute i løypene og svarer på spørsmål, sjekker at sikringer og merking er tilstede og ser til at alle har en fin dag.
Ofte opplever vi også at ikke alle har like stor respekt for alpine skivettregler, eller merking i bakken. Spesielt irriterende kan det være når sperringer er revet ned. Disse er gjerne satt opp slik at ikke folk uforvarende skal kjøre inn i heistraseen, eller utfor høye kanter. Noen mener imidlertid det er moro å hoppe utfor kanter, og krype under nett. Da ender det gjerne med at merkingen blir revet ned, og nybegynnere kan være uheldige å skade seg unødvendig.
Bildet viser nett som skal hindre folk i å kjøre fra nedstigningen av skålheisen og ned i avstigningen til Arne 1 trekket. Sukk, frem med drillen, og så setter vi opp nettet igjen. Enda en gang. 3 gang denne dagen...